KAMALA

På Kamala strand hadde vi avtale om å møte søskenbarn Ranveig Whith med familie. Ranveig toppet gjensynsgleden med medbrakt brunost, hvitost og gammeldansk. Som ho mamma sier -dæsken døtte- det smakte godt. Mange av de videobildene som rullet over skjermen i jula for ett år siden er fra denne stranden og det hotellet de bor på . Mange vil sikkert kjenne igjen hotellet der vi så et eldre ektepar klamre seg til stolpene når bølgen kom. De var fra England, og de døde begge under sunamien.

Hotellet har akkurat nyåpnet og det meste er renovert. Turistene er tilbake, selv om det ikke er så mye folk i år som det har brukt å være. Det har vært mange private giveraksjoner på gang her i Kamala i tillegg til de som organisasjonene har stått for. Hotellet har fått mange nye solstoler og utstyr fra private givere. Som en takk har hotellet merket bordene på stranden med navnene til de som har gitt penger. De som jobber på stranden forteller gjerne fra katastrofen og viser frem sine bilder fra de grusomme dagene.

Ranveig; Dagfinn og sønnen Dagfinn ferierer her fast for 3. året på rad. De treffer en fast gjeng hvert år som de koser seg samen med på feriestedet.

Vi leide oss inn i en Bungalow landsby rett bak hotellet, Kamala Cocohut heter plassen. Der bor vi i en koselig liten hytte i flotte omgivelser og med et bad som er under åpen himmel. Nu er det jo desverre et gjerde rundt badet, så ingen kan nyte våre vakre kropper under morgenstellet. Stedet er veldig bra med en fantastisk service.
Etter at gjensynsgleden har lagt seg og armfektingen har stoppet, så har vi brukt et par dager på å finne oss et mer fast bosted. Liv har ogsa svart på noe e-post.

Vi har leid oss en bungalow nede i sentrum til 2200 kr måneden. Vi kommer tilbake med interiørtips fra leiligheten etterhvert. Vi vil utforske Thailand og naboland derifra i et par måneder. Ellers bruker vi tiden til å sykle turer, rusle på stranden, sole oss litt, spise gourmemåltider på kvelden og skrive på data. Høres det fælt ut?